En ung kvinne fra New York opplever at kjæresten plutselig drar til India uten videre å melde. Hun blir med andre ord plumpt dumpet. Tomhendt og trist fordyper hun seg i indiske religiøse fortellinger. Gjennom henne får vi høre eposet Ramayana, levendegjort i snerten cut-out animasjon tilsatt 1920-talls champagnejazz.

Sita er en gudinne som separeres fra sin kjære lord og mann, Rama. Med huba og baluba må den blå helten redde dama si, og den stakkars kvinnen forsvare æren sin; ingen av delene er bare bare når man befinner seg i den hinduistiske kanon. Det dukker opp en mangehodet grønn kar med lugubre hensikter, en lilla apekatt med hjelm og en hel del andre skikkelser du sjelden møter på en Rema nær deg.

Gammel myte i ny gryte resulterer i usedvanlig god underholdning, samtidig som det, nesten umerkbart, gjør feministisk manifest av seg. Sjelden ser man et slikt sammensurium av stiler, tider og sjangre. Animasjonene er forskjellige avhengig av hvor i strukturen vi befinner oss, og spenner fra klassiske indiske illustrasjoner, à la religionsboken på ungdomsskolen, til foto- og tegne-collager av høyeste rang. Musikken er først og fremst gammel knipsejazz, da hovedsakelig av Annette Hanshaw, men det er og sporadiske innslag av fuzzy, funky sitar-a-go-go.

Nina Payley dro i 2002 med sin daværende ektemann til India, hvor hun leste sin første Ramayana. Dette inspirerte henne til å skape Sita Sings the Blues. Filmens fortellerstil er et resultat av at hun inviterte tre indiske venner til et lydstudio i New York for å diskutere Ramayana. Denne timelange, improviserte praten ble deretter brukt som retnings-linje for filmen. Payley har egenhendig skrevet, produsert, designet, regissert og animert filmen over en periode på fem år, hjemme på sin egen datamaskin. Filmen har vunnet en bøtte med priser, så det er flere enn vi i BAF som mener du ikke kan gå glipp av galskapen.