Disneys filmatisering av Tornerose tar utgangspunkt i Tchaikovskys ballet, som i sin tur er basert på Brødrene Grimm-fortellingen om den forsmådde, onde heksen og forbannelsen som kaster den vakre prinsesse Tornerose inn i en dyp søvn. Flere visuelle stiler blir tatt i bruk, men særlig noen av bakgrunnene som avbilder middelalderestetikk forener inspirasjonskildene, og ligner på scenekulisser. Arbeidet med filmen holdt på i nesten et tiår og Walt Disney så på det som sitt mesterverk, sluttstykket på wide-screen eraen for Disney-selskapet. Det ble en kostbar affære, og filmen ble konsernets dyreste animerte spillefilm opp til det daværende tidspunkt. Resultatet er en gjennomført stil som tar et endelig skritt vekk fra de myke, runde linjene som preger tidlige Disney-filmer.

Det kan sies at mer enn sine andre eventyrforgjengere står Tornerose for seg selv som spillefilm, til tross for at den har sitt utspring i nettopp Walt Disneys perfeksjonisme, varemerking og ambisjon. Filmen ble i sin tid ikke så veldig godt mottatt av kritikerne da de følte at Disney overdrev filmens nyvinnende kvaliteter. Dette bidro til at filmen på mange måter ikke har fått det ettermælet den fortjener. Dagens nyrestaurerte kopi bekrefter ikke Walt Disneys forhåpninger om at teknologien i seg selv var banebrytende, den fremhever heller de kvalitetene som gjorde filmen tidløs.

Viktigere enn kjærlighetshistorien i denne filmen er kampen mellom det gode og det onde, og i klassisk Disney-stil begynner den onde siden med ganske sikre kort. I nettopp denne filmen er sidene særdeles polarisert. Cruella de Vils valpesadisme blekner i forhold til de seksten årene den onde feen Maleficent venter på å uttøve sin hevn mot prinsessen. Filmens siste halvtime er da også noe av det mest skremmende Disneykonsernet har klart å feste til filmlerrettet.